Ned i vekt.
Dette er vel kanskje ett av de mest debatterte, kontroversielle og smertefulle temaene man kan tenke seg.
Ikke bare er en stor andel av den vestlige befolkning overvektige, det er nå en majoritet. I Norge er 7 av 10 nå å betrakte som overvektige, ifølge NRK [1]. Mange av disse har et ønske om å gå ned i vekt.
Her på @uprosessert og uprosessert.no har jeg fokus på å spise sunt og råvarebasert, og mindre på vekt. Jeg prøver i hvert fall. Men stadig vekk sniker det seg inn noen tanker og bekymringer som f.eks:
- Det hadde vært digg å gå ned i vekt
- Hva om jeg ikke klarer det?
- Hva om jeg klarer det, men det ikke varer?
Jeg er 181 cm høy, og har nå en vekt som ligger på ca 88kg. For ca et halvt år siden var dette tallet ca 5kg høyere. Jeg har altså gått ned nesten 1kg pr mnd, og burde være svært fornøyd.
Likevel er jeg ikke det. Jeg plages av tanker om at det ikke er bra nok, at jeg egentlig ikke har kontroll. Og at jeg egentlig ikke burde være så opptatt av det. Men det er jeg. Innerst inne.
Ifølge BMI-kalkulatoren har jeg en BMI på 27, noe som gjør meg overvektig. For å være normalvektig, bør jeg ned 6kg til. Det er i så fall en vekt jeg ikke har hatt på kanskje 20 år eller mer, og det virker nesten uoppnåelig.
Jeg har tidligere prøvd mange ulike måter å gå ned i vekt: Kalorirestriksjon, lavkarbo, trening og mye mer. Det meste har fungert en stund, men jeg har alltid endt opp med å gå opp igjen til der jeg startet, og kanskje litt til. Det er utmattende og skambelagt. Jeg har mislyktes igjen og igjen. Det gjør at terskelen for å prøve en gang til blir høyere for hver gang.
Likevel har jeg et lønnlig håp om at kanskje er det denne gangen er det skal gå. Kanskje har jeg knekt koden. Eller så er det bare et nytt feilslag i en lang rekke.
Forskning viser at mange klarer å gå ned i vekt i en periode, f.eks noen måneder. Det vanskelige er å få det til å vare over flere år. Hvorfor er det slik?
Når jeg tenker på tidligere forsøk, så ser jeg at tankegangen ofte har vært helt feil: Jeg har forsøkt å gå ned for mye, for fort, har tenkt at jeg skal ta alt i ett jafs og så bare bli der. Hvis det er en ting jeg har lært om å gå ned i vekt, så er det at det er ikke noe du gjør en gang. Det eneste som har fungert på meg er en livsstilsendring. Altså noe som skal vare resten av livet. Og da må man være realistisk. Det er fort gjort å gape over for mye.
For å bruke en analogi: Mange ønsker å kjøpe seg en bolig, men de fleste må ta opp et stort lån for å greie det. Da må man betale renter og avdrag hver måned i mange, mange år.
Vi har gode verktøy og systemer for å passe på at vi ikke tar opp for mye lån, for da klarer vi ikke nedbetalingen, og vi blir kanskje tvunget til å selge boligen.
Noen og en hver kunne kanskje tenkt seg en toppleilighet på Tjuvholmen, men for de fleste er det uoppnåelig. Dette skjønner vi, så vi sikter heller på noe vi vet vi klarer å betjene på lang sikt.
Så når vi er så fornuftige i vår personlige økonomi, hvorfor er vi ikke like fornuftige når det gjelder vår helse?
I stedet hopper vi inn i vanvittige slankekurer av typen pulverdiett, 2-ukers juicefaste, 1000-kaloriersdiett og mye annet rart.
Det er å be om å feile. Hvorfor gjør vi dette?
Jeg tror det er fordi vi tenker mer på sluttresultatet enn veien dit. Vi vil så gjerne ha en penthouse i Bjørvika, når vi heller burde satset på en 2-roms på Bøler. Alle vil gå ned i vekt, men ingen vil betale prisen.
Jeg tror det er på tide å skifte fokus. I stedet for å tenke på et tall, og tenke at “dit skal jeg så fort som mulig”, bør man tenke på hva man kan leve med resten av livet.
Ikke ta flere dietter – gjør i stedet små livsstilsendringer, og se om du kan leve med det “for alltid”. For hvis du begynner å tenke at “om X uker/måneder/år er jeg ferdig” – da er løpet kjørt.
Er det så mulig å gå ned i vekt samtidig som man lever et liv som ikke dreier seg om å holde ut lengst mulig?
Er det mulig å gjøre et “kupp” – å skaffe det du ønsker, samtidig som avbetalingsplanen er til å leve med?
Jeg har ikke svaret på det. Ikke enda. Foreløpig er jeg bare ekspert på å feile. Men jeg tror kanskje jeg er inne på noe, med følgende power-kombo:
- Periodisk faste
- Lystbetont trim og trening
- Spise råvarebasert
Dette er ikke noen magisk nøkkel. Det er mange måter å gjøre dette på, og du må finne det som fungerer for deg. Men for meg er dette noe som ser ut til å fungere, foreløpig.
Periodisk faste var hardt i starten, men etter hvert ble det enklere. Jeg føler sult innimellom, men så forsvinner det igjen. Jeg har lært meg å leve med sultfølelsen i stedet for å holde den ut. Og i helgene slakker jeg ned på tempoet.
Trim og trening er vanskelig – jeg er en skikkelig sofagris. Men igjen er det snakk om å gjøre det lystbetont og å gripe de sjansene som byr seg. En liten spasertur er bedre en ingen ting. Og får man til en hardere økt nå og da, så er mye gjort.
Å spise råvarebasert tror jeg er nøkkelen. Ultraprosessert mat er designet for overspising – og med et råvarebasert kosthold har jeg fått en reell sjanse til å lykkes som jeg ikke hadde tidligere.
Til sammen utgjør disse tre tingene en ny retning i livet mitt. Planen er å gjøre dette resten av livet, som forhåpentligvis blir langt.
Så at jeg har greid det i nesten et halvt år og så langt beveger meg i rett retning på vektskiva er i beste fall en god start, men langt fra noen fasit.
Fasiten får jeg kanskje om 2, 3 eller 5 år. Eller mer.
Kilder: https://www.nrk.no/trondelag/fedmeproblem-i-norge_-70-prosent-av-folket-er-overvektige-1.14244273